Rådyr i hagen er vakre men kan herje brutalt med blomsterbed.
Til å begynne med syntes vi det var både spennende og eksotisk å få besøk av disse grasiøse skapningene. De var så sky at den minste bevegelse, selv bak vindu og gardiner var nok til å skremme dem.
Etterhvert så har de habituert og det ble nesten ikke mulig å skremme dem vekk lenger. Vi har derfor endret syn på dem:
«Stylterotter»!
Tidlig en morgen da vi kom ut ble vi møtt av dette synet:
Om vinteren var det kompostbingene som fikk unngjelde for Appetitten deres.
Så og si hver eneste morgen var de der. Ettehvert ble de så «husvarme» at de ikke en gang brød seg om å løfte blikket når vi gikk ut. Tidvis kom vi så nær at vi nesten kunn ta på dem før de trakk seg unna. Naboen forsøkte å slippe hunden ut for å jage dem, men enden på den visa var at hunden ble redd og løp inn igjen.
En telefon til kommunen for å be om tillatelse til å felle en eller to ble møtt med adskillig munterhet og en kommentar om jakt i boligstrøk og respekt for dyremangfold. Skulle vi bare gi opp hele hageprosjektet? Så ille var det blitt.
Ingenting unnslapp den tilsynelatende hemningsløse appetitten. Irritasjonen steg! Flere «Google-søk» fortalte oss at det eneste virkemiddelet var å bygge et 2 meter høyt gjerde rundt hele hagen. TO METER HØYT! Det måtte da finnes andre muligheter.
Det første vi forsøkte var et produkt som heter Revira. Det skulle ifølge reklamen, holde alle slags dyr unna. Det var testet av Norges Landbrukshøyskole og hadde vist gode resultater.
For oss var det bare dyrt og dårlig. Om testene hadde vast at det er et effektivt middel, så hadde iallefall ikke våre lokale rådyr lest den testen.
Vi gjorde gjentatte dypdykk på nettet og testet ut det meste av det vi fant. Vi hang opp såpestykker og gamle cd plater. Vi monterte viltalarm som ga fra sg høyfrekvent lyd om noen passerte foran. Vi satt opp oasis dyppet i blodmel og salmiakk. Ingenting virket.
Da gjensto kun et 2 meter høyt gjerde.:
En kveld vi satt og så på opptak av gamle hageprogram, kom vi over Alan Titchmarsh og hans «How to be a Gardener» Der så vi et gjerde i bakgrunnen. Kanskje det var mulig allikevel? Dette så ikke for voldsomt ut.
Gjerdet ble bygget i trykkimpregnerte materialer og trukket med sauenetting. Vi laget porter i det på nødvendige steder og faktum er at siden da har det ikke blitt rasert et eneste blomsterbed hos oss. Ikke en eneste blomsterløk er fortært. Naboene har fortsatt besøk av dem men ikke vi.
